Sveising av slitebestandig (AR/NM) sliteplate: slik bevarer du hardheten du betalte for

Den sentrale avveiningen

Sliteplate leveres bråkjølt og anløpt med 360–550 HBW. To motsatte risikoer styrer sveisingen:

• For kaldt (ingen forvarming, lav varmetilførsel, tykk plate): skjøten og dens varmepåvirkede sone (HAZ) kan herdes ytterligere og sprekke, særlig for de høyere kvalitetene.
• For varmt (høy varmetilførsel, høy mellomstrengstemperatur): HAZ mykner under den leverte hardheten og skaper et spor av mykt materiale ved siden av hver sveis, som slites fortrinnsvis i drift.

Plateprodusentene offentliggjør sveiseanbefalinger for hver kvalitet og tykkelse; disse har forrang fremfor generelle regler, men mønsteret nedenfor er typisk.

Forvarming: moderat, ikke ekstrem

I motsetning til konstruksjonsstål med lignende hardhet trenger sliteplate vanligvis bare moderat forvarming, fordi karboninnholdet er beskjedent og seigheten er konstruert inn. Veiledende praksis:

Plate	Typisk minste forvarming
NM360 / AR400, tynn (<20 mm)	Ofte ingen over ~10 °C omgivelsestemperatur
NM400–NM450 / AR450, 20–40 mm	75–125 °C
NM500 / AR500 og tyngre profiler	100–175 °C

Bekreft alltid mot valseverkets datablad for den aktuelle kvaliteten og tykkelsen. Overdreven forvarming er i seg selv skadelig: unødvendig forvarming pluss langsom sveising er nettopp det som gir en bred og myk HAZ.

Forbruksmaterialer og varmetilførsel

• Tilsatsmaterialer med lavt hydrogeninnhold hele veien — basiske elektroder eller kontrollerte tråder, lagret tørt.
• Skjøtens fasthet er vanligvis bevisst undertilpasset: vanlige tilsatsmaterialer i E70-klassen (eller tilsvarende) er standard for festesveiser, fordi et duktilt og mykere sveisemetall tar opp platens bevegelse og motstår sprekkdannelse. Reserver tilsatsmaterialer med høy fasthet som er tilpasset (og påleggssveising) til sliteflater.
• Begrens varmetilførselen til produsentens vindu (ofte rundt 1.0–2.0 kJ/mm eller lavere for de hardeste kvalitetene), og hold mellomstrengstemperaturen innenfor den angitte øvre grensen — vanligvis ikke mer enn omtrent 200–250 °C.
• Bruk sekvenser som sprer varmen: hoppesveising, sveising bakover i trinn, og unngå å konsentrere strenger på ett sted.

Hensyn til slitesiden

• Sveiser på sliteflaten er offerpunkter: der en sveis må krysse sliteflaten, dekkes den med et pålegg av hardpålegg, eller man aksepterer lokalt raskere slitasje. Bedre konstruksjon legger skjøter og fester på baksiden.
• Reparasjonssveising følger de samme reglene som fabrikasjon; å slipe ut en sprekk må ikke overopphete platen rundt (blåfarging betyr at anløpingen har begynt).
• Skjæring og kantpreparering: termisk skårne kanter på plate med høy hardhet kan ha mikrosprekker — slip kantene tilbake til friskt metall før sveising, og sveis aldri over en sprukket skjærekant.
• Ikke flammerett eller varmform sliteplate uten produsentens veiledning; lokal gjenoppvarming over den opprinnelige anløpingstemperaturen mykner stedet permanent.

I én setning

Behandle sliteplate som en ferdig varmebehandlet komponent som tilfeldigvis må skjøtes — moderat forvarming, lavt hydrogeninnhold, tilbakeholdt varmetilførsel, og konstruer sveisene bort fra sliteflaten der det er mulig.